B. DYBWAD BROCHMANN

KUNSTEN Å LESE BIBELEN

 

Kapittel 1     Kapittel 2      Kapittel 3     Kapittel 4     Kapittel 5     Kapittel 6     Kapittel 7    Kapittel 8

Kapittel 9       Kapittel 10     Kapittel 11    Kapittel 12      Kapittel 13     Kapittel 14      Kapittel 15

Kapittel 16      Kapittel 17      Kapittel 18       Kapittel 19

 

 

 

Kapittel 11

 

Fristelsen på det høye berg

 

I Matteus 4, 8—11 leser vi:

 

8. Atter tok djevelen ham med opp på et meget høyt berg og

viste ham alle verdens riker og deres herligheter og sa til

ham:

9. Alt dette vil jeg gi deg, hvis du vil falle ned og tilbe meg.

10. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg. Satan. Fordi det er skrevet:

Herren, din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.

11. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom til ham og tjente

ham.

 

Spotterne spør: «Finnes det noe berg som er så høyt at man kan se alle verdens herligheter?» «Da måtte iallfall jorden være flat — og Kristus altså ikke en gang vite at den var rund» osv. Ja, så banalt tenker folk. Og hvem som har lært dem det, vet jeg ikke. Men dersom fristelsen med de økonomiske symboldannelser er en av de mest grunnleggende folkesnarer i vår historie og dersom sentripetaldriftens trang til en fører på tempeltinden er den annen store menneskelige risiko, så er den fristelsen som det konvensjonelle press øver på oss alle ikke mindre. Ser vi nemlig som psykologer og dybdespykologer på menneskene og folkesamfunnenes historie, så oppdager vi etter hvert det bemerkelsesverdige at disse tre fristelser rommer eller omfatter all den vesentligste risiko som knytter seg til dette å være menneske. Alle andre «fristelser» er de rene bagateller i sammenligning med disse som Kristus opplever selv og forteller til oss. Og hvorfor det? Fordi alle disse tre fristelser er «kollektivfristelser», dvs. at de angår individet i relasjon til sine omgivelser. Omgivelsenes trykk og inntrykk og påtrykk blir som oftest det avgjørende for alle alminnelige mennesker. Og alminnelige er vi i sannhet alle sammen. Og mer og mer alminnelige blir vi alle sammen under kollektivismens påtrykk. Mange tror om seg selv at de er ualminnelige og originale, men erfaring viser som regel at det ualminnelige består i det at de er ualminnelig alminnelige. «Jeg har sett dem alle nakne — de største og de minste,» sier en tysk profet, «men Gud hvor de ligner hverandre.»

 

Det er ikke heller nok å si at de kollektive fristelser er de største, farligste og sterkeste for individene. Men de er også langt mer skjebnetunge og rammer langt mer både de skyldige og uskyldige enn de små private fristelser.

 

Drankeren og skjøgen, levemannen, libertineren, ågerkarlen, tyven, morderen, bedrageren, osv., rammer som regel hardest seg selv eller iallfall et meget begrenset antall livsfeller. Om en bedrager eller svindler driver det til å ruinere hundretusener, så betyr dansen om gullkalven ruin og ulykke for samtlige som lever under fristelsen. En tyv og en morder driver det sjelden til mer enn et relativt begrenset antall ofre. Om en tyv flytter en hel million kroner fra et pengeskap til sin egen kasse, betyr for samfunnet lite eller ingenting. En svindler kan likefram være nyttig læremester for dåren. Men fristelsen på tempeltinden fører alltid til massemord av mennesker. Ti eller tyve millioner døde og dobbelt så mange sårede og ødelagte familieliv og livslykker er alminnelig nå for tiden. Et «grusomt mord» er i sammenligning ingen ting. Åndelig drukkenskap legger hele «kulturverdener» i ruiner, fordi massene tror på og har tillit til mannen eller kvinnen på tempeltinden. Ser man først dette fantastiske og bunnløst hjelpeløse i vårt sjelelivs driftsliv, så oppfatter vi også snart det totale dybdepsykologiske forhold som Kristus peker på i de tre fristelser, som faktisk rommer hele menneskelivets virkelige farer og risiko i et eneste sammenhengende hele.

 

Men for å bortlede menneskenes oppmerksomhet fra dette grenseløst alvorlige og skjebnebestemmende for alt menneskelig samfunnsliv, så finner djevelen på den list uavlatelig å male opp for oss alle våre private lyster og anfektelser. Hans aller siste mesterverk i så måte var den såkalte «Oxfordbevegelse» som kom i aller siste øyeblikk, men allikevel tidsnok, så massene ikke skulle oppdage sammenhengen med den siste store verdenskrig.

 

I Norge var masser av mennesker virkelig begynt å se og erkjenne den kollektive massesynd med gullkalven, «stats»-hedenskapet og de gudsforlatte konvensjoner og den offentlige amoral, da Hambro hentet Oxfordbevegelsen fra den andre siden av Nordsjøen og reddet situasjonen. Jeg håper at heller ikke han visste selv hva han da gjorde. Men det var iallfall den klokest mulige politikk for å bevare og kamuflere den kollektive folkesynd ved at man etablerte massemøter for å få folk til å beskjeftige seg lidenskapelig med sine egne private og sensasjonelle «delikatesser».

 

Da Oxfordbevegelsen kom til Norge, fikk vår virkelige folkefiende, som er den tidsånd som baktaler menneskene for Gud — en masse nytt vann på sin mølle. Og syn og sans og øre for djevelen på tempeltinden forsvant for lange tider. Om frimureriet her også hadde en finger med i spillet kan jeg ikke sikkert si, men det er mulig og det er mye som taler for det. At Oxfordbevegelsen ble importert i «god tro» som alle andre «engelske pund» får vi håpe. Men er det uheldig for vårt land at våre naturrikdommer ble pantsatt i engelske banker, så er det langt alvorligere og farligere at den norske folkesjel og det norske åndsliv ble smittet derfra. Berlins raseteorier og Moskvas «stats»-teorier kan vanskelig bli så skjebnetung for vår norske folkesjel som det døende engelske imperiums giftige åndepust. For ingen i verden har «tjent» mer og samlet mer gull på læren om egoismen og baktalelsen av den menneskelige natur enn England. Det er blitt bibelforfalskningens hovedsentral. Gud fri og frelse vårt land for å bli mer delaktige i forførelsen der over fra, enn vi allerede er.

 

Fristelsen på det høye berg beskriver for oss den hemmelige og ofte stillferdige og saktmodige røst som sier til oss: Ja — ja, verden er ikke så bra som den skulle være, men hvis du vil fram i verden så bøy deg og godta de konvensjonelle vaner og livsbetingelser. Så går det deg vel og folk vil synes godt om deg. Du kan oppnå nær sagt hva du vil — unge Adam og unge Eva, hvis du bare er lydig og gjør som vi andre. Spar dine penger og sett dem i banken. Stem som dine foreldre på den rette fører. Lær av din prinsipal og arbeidsgiver hvordan du skal tjene penger. Gå inn i organisasjonen og sett deg ikke i mot det som flertallet vil. Kanskje kan du selv bli «styresmann» og få tillitsverv? Vær så vidt mulig høflig og enig med den eller de som har makten. Innrett deg som andre og opponer helst ikke. Skaff deg pene klær og god, fast stilling, så kan du få den piken eller gutten som du liker best. La ikke folk få noe å utsette på din vandel og sørg for gode attester og eksamenspapirer. Hvis du ser at urett øves av dine foresatte eller av øvrigheten, så husk at all øvrighet er av Gud. Gå i søndagsskolen og stol på de skriftkloke og kom flittig til bønn i kirke og bedehus. Det ser godt ut og støtter kreditten og tilliten. Hører du Fanden le, så snakk ikke om det. Det virker støtende. Vær ikke til forargelse og hedre din far og din mor og onkel og tante for at det kan gå deg vel og du må leve både godt og lenge.

Eller vi kjenner den mindre saktmodige og frekkere røsten som sier: «Du får tute med de ulver du er sammen med. Vil du ikke selv spises opp av andre, så spis selv. Du kan vel ikke ta verden på nakken — eller kanskje du lider av stormannsgalskap. Du er nok en idealist og en god dagdrømmer, men livets harde virkelighet forlanger noe annet av deg enn idealisme og fagre drømmer. Verden består av egoisme og egoister den, gutten min, og vil du fram så får du nok gjøre som vi andre. Stakkars deg — du er sikkert for god for denne verden, men det beste for deg er at du lærer å slå igjen. Med det gode nytter det ikke. Det må øves vold. Du må skaffe deg makt. Tror du kanskje at de som har rikelig vil dele godvillig med dem som trenger? Å, langt ifra. Du må forkaste dine idealer og tute med ulvene.

 

Den tredje av Jesu fristelser kjenner vi alle sammen. Det er det konvensjonelle livs trykk, inntrykk og påtrykk som ikke en gang, men hele livet igjennom binder oss til å selge vår sjel for å oppnå visse øyeblikkelige fordeler. Vi retter oss alle etter skikk, sedvane, moter og tillærte vaner og uvaner. Vi nøyer oss med urettferdigheten, tier til uretten og lurer oss på denne måten gjennom verden. Det er bare hyklere og drømmere — a la Oxford — som ikke ser dette. «Tenk på fordelene», sier fristeren. «Kanskje lever du bare en gang.» «Ingen kan da forlange av meg at jeg skal være dummere enn andre folk» osv.

 

For Kristus var denne fristelse sikkert lettere enn de to foregående. Han var ikke til salgs.

 

Vi gir dikteren Jonas Boye ordet:

 

.... Men jeg minnes — som i drømme

ti det er så sær en tanke,

og det er så lenge siden —

en som ikke ville rømme,

en hvis sjel var sterke strømme,

en hvis ord var rene, ranke,

og som reiste dem mot tiden,

for dens ferd var lav og liten.

Dypt fornam han tidens veer,

så hva tidens fylde krevet,

hva der som et stormsukk bevet

gjennom alt som led og levet:

Jesus Krist, hin nazareer.

Gjennom livets lunkne rester,

under hyl og hån av prester

skred han, kjærlighetens mester,

og det lyste i hans spor,

og det skinte av hans ord:

Gud til ære — fred på jord.

 

Om vi bare kunne komme så langt at vi oppdaget at alle de små private fristelser og synder spilte en mindre rolle enn de kollektive. Om vi bare kunne lære å se at dette å selge sin sjel og sin ånd er tusen ganger verre og farligere enn dette å selge sitt legeme og handle med erotikk.

 

Jeg sier ikke at vi skal slippe oss løs og gi etter for alle våre svakheter og late som om synd ikke er synd. Men jeg vil at man skal erkjenne at en kvinne som selger kjærlighet med eller uten livsvarige kontrakter, er en liten, ufarlig spøkefugl sammenlignet med geistligheten som selger både seg selv og Kristus og kristendommen til «statsmakten», «pengemakten» og «våpenmakten». Eller tenk på Norges Handelsstand og «borgerklassen» som solgte både 17. mai-verket og friheten, de nasjonale industrier og norske naturrikdommer for fremmed mynt. Eller tenk på alle mine gode landsmenn i Stortinget som solgte sin sjel og innerste overbevisning «av hensyn til partiene». For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden og alle dens herligheter, hvis han tar skade på sin sjel. Eller hva gagner det vårt norske fedreland om vi lar oss besnære av London, Paris, Berlin og Moskva, når vår egen folkesjel går tapt og vi splittes og blir fremmede for hverandre og innbyrdes hverandres fiender?

 

Moses lærer i 2. Mos. 34, 12—17:

12. Ta deg i vare at du ikke slutter pakt med innbyggerne i det

land du kommer til, for at de ikke skal bli til en snare midt

i blant deg.

13. Men dere skal nedbryte deres altere, og dere skal sønderslå deres

bildestøtter, og dere skal hogge deres Astartebilder i stykker.

14. For du skal ikke tilbe noen fremmed Gud; for Herren heter

Nidkjær, en nidkjær Gud er han.

15. Ta deg i vare at du ikke slutter pakt med landets innbyg-

gere. For de vil bole med sine guder og ofre til sine guder,

og man vil innby deg, og du vil ete av deres offer.

16. Og du vil ta av deres døtre til dine sønner, og deres døtre

vil bole med sine guder og bringe dine sønner til å bole

med deres guder.

17. Støpte guder skal du ikke gjøre deg.

 

Men heller ikke Moses har mer noe med politikk og sosiale anliggender å gjøre. Moses er gammeldags og bør sløyfes. Det hele er religion — myter og sagn — eventyr for barn — sier alle de som «stats»-hedenskapet har kjøpt og leid og betalt. For at våre bibellesere nå ikke skal komme i villrede og tro at Kristus mener at vi skal «ta verden på nakken»; og bryte all forbindelse med den tillærte og konvensjonelle verden, så skal vi følge hans vink på dette område helt fram. Kristus ser at vi lever i skjebnefellesskap og at det ikke er noe menneske gitt å rive seg løs fra «den sosialiserte skjebne». Og nå i vår tid kanskje enda langt mindre enn på Kristi tid i Jødeland. Men vi skal bare erkjenne dette og ikke være falske og innbille oss at vår religion og moral er en privatsak eller at vår livsførsel bare er et spørsmål om vilje, slik som voluntaristene i våre dager vil innbille verden. Vi skal innse at vi er hedninger og ikke gå rundt og kalle oss kristne. For det kan vi ikke være. Vi kan ikke tjene to herrer. Det er bare Oxfordfolket og andre kirkefariseere som innbiller seg selv og andre at det går an å leve som kristne i hedenskapet.

 

I Lukas 14 får vi høre hel og detaljert beskjed om dette:

25. Og meget folk vandret sammen med ham. Og han vendte

seg og sa til dem:

26. Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og

hustru og barn og brødre og søstre, ja, endog sitt eget liv,

han kan ikke være min disippel.

27. Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han

kan ikke være min disippel.

 

Ingen kan tjene to herrer. Det er ingen forsoningens brobygging mellom Kristi samfunnsorden og den hedensk konvensjonelle. Ingen kan tro på pengemakt og dyrke mammon og samtidig praktisere troen på at Guds makt inne i oss er alt. Tror du på Guds makt — Åndens allmakt inne i deg og din neste, så er du for alltid ferdig med «pengemakt», «statsmakt», «organisasjonsmakt», «våpenmakt» og alle de utroligste og trolige påfunn i historien med hensyn til hvor «makten» sitter eller kan sitte.

 

Har du først en gang fått ditt øye åpent for avguden, overtro, trolldom, mystikk og ukontrollert prestefantasi og folkefantasi, så hater du av hele ditt hjerte alle de bånd, plikter og hensyn som binder deg og hindrer deg fra å realisere Kristi lov og vilje. Her er ingen vei utenom. Vær altså klar over det.

 

Gå ikke som «Oxfordkristne» rundt blant dine livsfeller og tal om «absolutt sannhet», så lenge du kjøper billig og selger dyrt, og lyver fra vuggen til graven både for deg selv og andre.

 

En av mine venner, en tidligere tilhenger av Oxfordbevegelsen, skriver til en venn bl. a. følgende:

 

«Den engelske kollektive djevel representeres av gentlemen med de mest sympatiske og sjarmerende personlige egenskaper. Han er om kvelden ofte antrukket i kjole og hvitt og er personlig hederligheten selv, human og fredelig, ja, ofte oppriktig medlem av oxfordgruppen og personlig frelst for alt det jeg vet, og jeg tror så gjerne at han som privatmann oppnår saligheten hinsides; men her på jorden bidrar han i høyeste grad til å holde det offentlige helvete gående, uten å være det minste ond som privatmann. Han vil bare det gode og beflitter seg på å lage en bedre verden, vel og merke under britisk supremati. Med sin fornemme og aristokratiske karakter setter han den hederlige privatmanns stempel på alle sine kollektive ugjerninger. Velmenende og religiøs som han er, må han dog nødvendigvis opprettholde the Empire, og det engelske økonomiske hegemoni over verden, og sin stands interesser med alle til rådighet stående midler. Og da er han ikke privatmann lenger, her gjelder det ikke i første rekke ham selv, derfor gjelder ikke kristendommen lenger. Her gjelder det selve den engelske makt, de rene «matters of fact» og da er det ute med alle andre hensyn. Tilsynelatende nølende og motvillig slår han hensynsløst til når det rette øyeblikk er inne, og setter de mest drastiske handlinger i verk, uten sadisme, uten glede, men med glacéhansker på hendene, med rolig overveielse, ukuelig energi, slu beregning og seig utholdenhet. Han er da hinsides all kristendom, han er nemlig da under Mammons jernharde lov, hans høyeste instans i denne verden. Og på denne lov er «the Empire» bygd, og ve den som kan tenkes å bli en fare for dette empire, han har sitt liv forbrutt og blir tatt i tide, før han blir for overmektig. Da bruker han (engelskmannen) sin kristelige privatmanns maske for å dekke over sine offentlige revestreker.

 

Hva hjelper det å forvandle ham, han er jo forvandlet fra før, og personlig er han kanskje den mest tiltalende mennesketype vi har, karakterfast og behersket, elskverdig og dannet, men jo flere offentlige stillinger du setter ham i, desto bedre blir det kollektive helvete befestet, for kollektivt er han under avguden Mammons lov, hans kirke og kristendom strekker seg ikke ut over privatlivet.

 

Men i Kristi Rike er mammons lov brutt, og der finnes intet empire uten hans, de andre må før eller senere gå til grunne.

 

Om du og jeg, ja, du kan gjerne ta biskop Berggrav med, kom inn i en regjering, da ville vi automatisk bli djevelens håndlangere, for hele det politiske spill er ikke annet enn djevelens domene, det gode som vi vil kan vi ikke gjøre, og det onde som vi ikke vil det må vi gjøre. Vi måtte tute med de ulver vi var kommet blant, vi får bare valget mellom forskjellige alternativer, som alle er av djevelen.

 

I det politiske liv dyrkes bare guden Mammon, derfor er makt rett, og vold prinsipp, enten det nå skjer i form av krig eller flertallsbeslutning. Bak enhver flertallsbeslutning står alltid politi. Hele det politiske liv er arenaen for kampen om mammons fordeling, for en mammonsyk verden. Dine kristne prinsipper blir i det offentlige liv redusert til skjønne talemåter, i praksis blir det (i det offentlige liv) intet tilbake av dem, du slipper nemlig ikke til å bruke dem. Men din personlige hederlighet og din personlige kristendom blir for folket en garanti for at all den kollektive djevelskap du blir tvunget til å være med på blir tatt for god kristendom. Dette er det kollektive livs tragedie, den private kristendom står maktesløs overfor det kollektive hedenskap.»

 

Disse siterte linjer fra et privatbrev uttrykker kort og greitt den sannhet som fariseismen i nåtiden ikke vil erkjenne. For kristendom er den positive løsning av det kollektive problem — dvs. Kristus har for alle tider og slekter forklart det levende, hellige samfunns prinsipper og vist oss vårt riktige forhold til vår neste. Uten at forholdet til våre medmennesker er brakt i orden på den rette måten er vi ikke kristne. For forholdet til nesten er identisk med forholdet til Guds ånd som bor i ditt medmenneske så vel som i deg selv. Kristendom kan aldri innskrenke seg til å være en separatavtale mellom individet og Gud, for Gud vil alltid spørre deg etter din bror. Vi er alle celler i et levende selvvirksomt samfunnstre. Et godt tre kan ikke bære ond frukt og et ondt samfunnstre kan ikke skape kristne individer.

 

Da dette er Kristi syn på «problemet», så gjør vi klokt i snarest mulig å erkjenne at vi lever og praktiserer hedenskapet.

 

Men sier Frelseren i Luk. 14: Du er kanskje ikke voksen til å bære alt dette ennå. Du kan med din beste vilje ikke trekke de konsekvenser som jeg forlanger av deg. Vel, så erkjenn det og forestill deg ikke som hyklerne, men lær å regne riktig med dine egne små krefter. Vær ikke fusentast og drømmer. Forløft deg ikke på oppgaven så du blir et billig bytte for den som ler og spotter.

28. For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke

først ned og regner etter, hva det vil koste, om han har

nok til å fullføre det med,

29. for at ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til

å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte

ham og si:

30. Denne mann begynte å bygge og var ikke i stand til å full-

føre det?

31 Eller hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge

  i strid, setter seg ikke først ned og rådslår, om han med

ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham

med tyve tusen?

32 Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn til ham.

mens han ennå er langt borte, og tinger om fred.

33. Således kan ingen av dere være min disippel, uten at han

oppgir alt det han eier.

 

Frelseren forlanger ikke av oss uferdige og umodne som vi er at vi skal mene om oss selv at vi er hans disipler fordi om vi ber fromme bønner og går rundt og sier: «Vi kristne.» Han forlanger ikke det. Vi skal heller ikke feste for 900 års kristendom - slik som hyklerne, for det er bare å forvirre begrepene og blande kortene. Vi skal bare erkjenne åpent at vi ennå er hedninger, barbarer og mammons treller og at vi dyrker avguder i massevis og blåser i alle de 10 bud og slett ikke er begynt å elske vår neste som oss selv. Vi ringeakter vår neste like mye eller enda mer enn vi ringeakter oss selv og har aldeles ikke ennå tilegnet oss Jesu Kristi tro på Gud og mennesker. Vi er av en ganske annen mentalitet og ber slett ikke for alvor om fred på jorden så lenge vi finner det formålstjenlig og egenkjærlig å snyte og bedra oss selv og hverandre i handel og vandel. Vi håper på ved leilighet å få en reisetillatelse til Guds Rike og tanken om at Guds Rike skulle etableres her på jorden, er så fremmed og latterlig og utenkelig som vel mulig.

 

Kristus forlanger derfor slett ikke av deg at du skal bli stormannsgal og tenke deg at du kan befri verden for fariseismens dagdrømmeri, så lenge alle kirker, skoler, fakulteter, aviser og radiostasjoner dyrker symbolikken og finner seg tilfredsstilt der. Du må altså gi tid og regne og beregne riktig. Forsøk i stillhet å komme til størst mulig klarhet i deg selv og lær dine livsfeller å lese Guds ord, og advar dem så godt du kan imot fariseismens og universitetets vrangforestillinger og kirkens livsfarlige åndelige surdeig. Sko din hest godt, så du er i stand til å ri sikkert, hvis du skal ut med hesten din. Husk at det gjelder et enten eller for deg selv og for hele ditt samfunn og kanskje for hele verden. Gjør ikke dumheter, så du forløfter deg, så saken som du kjemper for ringeaktes for din skyld. Og ser du at din motstander har all verdens «soldater» parat til å slå deg ned i pressen, radio og folkerettledning, så ti heller helt stille og la de døde begrave sine døde.

 

Dette er Jesu tale. Dette er den riktige måte å lese Bibelen på.

 

De som drømmer at de selv er Kristi disipler og at de lever i et kristent samfunn og tror at alt er skapt ferdig og ser seg rasende på alt som heter utviklingslære, disse er alle sammen ennå åndelige barn, som leker med sine religiøse symboler og irriteres over at vi kommer og vil forstyrre dem i deres lek. De snilleste av dem smiler kanskje til oss og sier med fistelstemme: «Det står skrevet at uten at vi blir som barn igjen — — —»

 

Når vi utforsker vårt eget sjeleliv så oppdager vi nettopp dette positivt riktige at vi ser oss selv som barn igjen. Den første virkning av Freuds sjeleforsking var for mitt vedkommende denne at jeg fikk en veldig lyst til å leke med barn. Og så satt jeg meg ned på golvet og lekte med barna og så gikk jeg helt inn i deres fantasi og hjalp til å holde symbolene levende for de små. Uten at man blir helt barn igjen og begynner å tenke med barnets tanker og livsbilder og forestillinger kan man ikke oppdage eller få se gudsriket, den allmektige Åndens rike.

 

Men når vi ikke lenger vil hjelpe prestene med å holde folkesamfunnene nede i barnestuen, så er det fordi samfunnene snart skal konfirmeres og bli voksne og lære å «gå av seg selv» i Jesu navn.

 

Fordi statens prester lærer folket opp til den styggeste lek som ifølge Bibelen eksisterer på jordens overflate, nemlig leken med pengene som «vokser og yngler» og «gir liv» og «har makt», og fordi prestene «kristner» hedenskapets åndelige lek med fyrster, konger og diktatorer, derfor forkynner vi sannheten i Jesu navn og derfor lærer vi folket å lese og forstå sin Bibel. «Nå holdes dom over presteskapets avgudsdyrkelser, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» Og så videre.

 

Når barn er blitt voksne skal de ikke leke med dukker, men selv avle levende, friske barn midt i den store skapelse — midt i det evige liv. Jeg er ikke kommet for å avskaffe barnets drøm om å bli mor, sier brudgommen. Jeg er ikke kommet for å håne og le av dine dukker, slik som vitenskapen gjør, og slik som naturvitenskapen gjør, men jeg er kommet for at du selv skal bli mor og for at ditt drømmeliv i barnestuen skal bli levende, skjønn virkelighet. «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å avskaffe loven og profetene, men for å oppfylle.»

 

Jeg er ikke kommet for å skape anarki og kaos, slik som dere selv gjør i samfunnets historie, eller for å organisere barabbasmentaliteten og sette røvere og mordere til å styre i Berlin, London, Oslo og Moskva. Men jeg er kommet for å frelse verden fra denne tankeløse mangel på selvstyre og selvkontroll, så verden kan bli voksen til å ta Guds ånd i sin tjeneste og tjene Gud. Dette er livets hensikt og mål. Dere lite troende.

 

Begynner det nå å demre for deg hva Bibelen er for en lærerik bok? Begynner du nå å begripe Bibelens artistiske innhold og dens strenge advarsler m. h. t. å spise av kunnskapens tre, fariseernes og de skriftklokes surdeig? Begynner du å se Bibelens objektive sannhet om den absolutt eksakte virkelighet, når den hele tiden tar med dette om kunnskapen både til godt og ondt? Begynner du å skimte bevissthetslivets store, rike muligheter på den ene siden, og dets store og farlige snarer og «fristelser» på den andre siden? Kan du skimte prestens feiltagelser når han legger ut om våre fristelser samtidig som han selv, som din og samfunnets sjelesørger er falt i nettopp alle kunnskapens fristelser da han kjøpte kunnskap for sin fars og sin tantes penger på fakultetet?

 

Begynner du kanskje å skimte livets høye mål og hensikter og planer? Og kan du nå begynne å se deg selv og din samtid og ditt samfunn midt i den store skapelsen?

 

Vel, sier du kanskje, men er ikke også disse synsmåter farlige? Vil ikke dette også bli en snare for mange — og hvordan kan du så sikkert vite at det er riktig å se det slik? Jeg vil da svare deg og si at intet av det anførte er kommet fra meg selv. Jeg har lært det av Bibelens lys over naturen og over meg selv. Og hvis du allikevel tviler på denne min «artistiske» måte å

oppfatte og lese Bibelen på, så la oss sammen i det følgende konferere med Frelserens egne ord og handlinger.

 

Hvis også Kristus har brukt det artistiske språk og sløyfet den akademiske form og uttrykksmåte, så taler dette tydelig i favør, ikke sant, for den artistiske bibeltolking. Og vi skal nedenfor se at Kristus ikke bare benytter bildespråket, men at han selv forteller hvorfor han gjør det, og hvorfor han anser det formålstjenlig og nødvendig.

 

 

Kapittel 12