|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 8 Skapelsen Adam, Eva og
Paradiset Vi tenker oss først en skeptiker, en av den typen som har gjort en masse skuffende erfaringer, og som har opplevd mange illusjoner og fantasterier, bryte sammen hos seg selv og andre. Han er kanskje direkte blitt skremt av å se hvor narraktige, overtroiske og ukontrollerte menneskene er i sitt forestillingsliv. Han har kanskje hørt lærere og prester fortelle ham det utroligste nonsens og det mest banale sprøyt, så at begrepet «ånd og åndsliv» for ham er blitt noe av det verste han vet? Når folk taler om «den eneste rette tro» så får han nesten «kvalme» og vil helst gå fra det selskapet han er kommet i. Denne «Thomastypen» eller tvilertypen tror av prinsipp bare det som han kan få sin forstand med på. Han vil se tingene som de er, og ikke som folk «tror», for hans erfaring viser meget riktig at det ingen grenser er for det som folk «tror». Denne typen av menneskelig mentalitet får den idé at han vil prøve å skaffe seg en «solid», «eksakt» «vitenskapelig» forklaring på hvordan alt er blitt til fra først av. Han leser kanskje 100 eller 200 store bind i sitt liv om «Geologi», «Biologi», «Darwinisme», «Astronomi», «Fysikk», «Kjemi» osv., og ved hjelp av alt dette forestillingsdannende materiale ser han med sitt åndelige øye en slags skapelse gjennom en uhyre langsom utvikling. Ved hjelp av vitenskapens mest anstrengte «fantasi», som grunner seg på endeløse «undersøkelser» «tror« han f. eks. at oppfinnelsen til alt må være «en tåkemasse». Vår gode og utmerkede venn skeptikeren «tror» at han til slutt begynner å skimte muligheter for hvordan jorden og eventuelt menneskene kan være blitt til. Eller han tror ikke på noen av disse 200 binds lærdom og ryster på sitt kritiske hode og sier: «Me veit ingen ting.» «Me veit so reint for lite.» Kan du da begripe Jesu ord som sier: «Salig er den som ikke ser, men dog tror». Han har det meget enklere og lettere. Istedenfor 200 lærde bind klarer han seg med to linjer: «I begynnelsen skapte Gud himmel og jord.» Vær oppmerksom på at begge typer har en tro. Den enes fantasi eller evne til å forestille seg det som ingen kan vise ham, må gå en uhyre lang og strevsom vei for at hans tanker kan finne hvile i et slags vitenskapelig verdensbilde. Den andre tenker seg umiddelbart og enfoldig at her må stå et skapende vesen — en slags «tryllekunstner», en merkelig allmektig og allvitende Gud bak det hele. Så kommer verdens Frelser og lærer: «Gud er Ånd. Gud er Ånden i oss.» Har du riktig fått øye på det store, overnaturlige, allmektig skapende i Menneskesønnen, så har du faktisk sett Faderen, Skaperen eller den egentlige «Opphavsmann» til alt og alle. Den som har sett «jeg» — «jeget» — Bevisstheten — han har sett Faderen. Før bergene ble til var «jeget». Om himmel og jord forgikk, så forble enda bevisstheten i de ord som «jeget» har talt. For Ånden er selvvirksom skapende. Gud Ånd trenger ingen rådgiver eller veiviser. Han ser alt, vet alt, formår alt. Har du menneskebarn også denne tro, så kan du flytte bergene. For Gud i deg er intet umulig. Skeptikeren ser ikke at vitenskapen intet annet er enn et produkt av menneskelig ånd. Hvis en botaniker eller biolog ikke hadde bevissthet, dvs. evne til å tenke og danne seg forestillinger og indre bilder, så kunne han ikke nedskrive hva han «ser», «erfarer», «iakttar» i naturen. Dyret kan det ikke. Dyret har ikke «vitenskapelig» eller «enfoldig» fantasi. Dyret ser bare med sitt ytre øye og har derfor intet livsbilde. Professoren, tvileren og alle slags «troende» ser med et øye til — med åndens øye, som er et menneskelig privilegium. Ordet «fantasi» tro jeg folk bruker uten å tenke over hva det inneholder? Når vi sier :«Det er bare fantasi», så mener vi at det eksisterer ikke i virkeligheten, men bare i fantasien, som f. eks. når vi drømmer om natten. Vi våkner om morgenen og sier kanskje: «Heldigvis var det bare fantasi» eller «Gid det hadde vært virkelig, for jeg drømte så skjønt». Det som vi drømte eksisterer altså ikke. Men selve fantasien, som vi drømte med, eksisterer. Den har vi med oss hele døgnet, og den bruker vi bare vi leser om amerikanerne som går over Rhinen. For vi ser det ikke med vårt fysiske øye — vi må bruke vår fantasi for å innbille oss det vi leser. Vi erkjenner altså at vår åndelige forestillings- og innbilningsevne i seg selv er en virkelighet. Enten vi er «tvilere» eller «troende», «ateister» eller «darwinister», om vi er muslimer eller kristne, tyskere eller russere så har vi alle et trosliv eller forestillingsliv. Det er dette åndelige utstyr eller denne iboende evne til å tenke seg det som vi ikke ser, som vi med et ord kaller menneskets fantasi. Vi bør også kalle denne evne for det guddommelige utstyr inne i oss. Djevelsk blir det først når det blir tatt i løgnens, villfarelsens, overtroens og misvisningens tjeneste. Fantasien er
vår sjanse og vår risiko. Det er f. eks. en misforståelse å tro eller tenke seg at en kattunge som leker med et garnnøste, har fantasi. Hvis så var tilfelle, ville katten «skuffes» som vi mennesker og henfalle til «melankoli» og bli «pessimist», «optimist» o. l. Men katten leker med nøstet av rent instinkt og «skuffes» aldeles ikke, for den har intet å «skuffes» med. Den har ingen illusjoner». Den eier ingen skaperfantasi og bygger derfor ingen luftkasteller som vi. Når Bibelen derfor skal gi oss en kort og grei skildring av hvordan mennesket er blitt til, så legger Bibelen hovedvekten på å fortelle oss sannheten om vårt fantasiliv eller kall det refleksjonsliv. Vår historie bekrefter hva også hele Bibelen viser, nemlig at vårt fantasiliv eller refleksjonsliv heller ikke ble ferdig skapt med hundre prosents bevissthet på en gang — å vekke bevissthet i stoffet ville kreve lang tid, fordi stoffet var tregt — og tviler du på det, så bare legg merke til din egen ulyst og uvilje til å vokse utover deg selv. Hva koster det f. eks. ikke et menneske av lidelse og strev før det kommer et lite skritt videre i erkjennelse. Se på deg selv og ditt eget liv eller se på verdenshistorien, religionshistorien osv. Eller se hvor vanskelig det er å få en tysker til å «forstå» norsk tenkemåte. Se på «overtroen» og «påliteligheten» i religionskrigene og i pavekirken og statskirken. Se på den politiske stridighet og på all menneskelig treghet, så ser du snart at bevissthetslivet ikke ble til ved et «trylleslag». Bibelen gir på noen trykte sider en ganske kort, barnslig, umiddelbar og fantasirik framstilling av hvorledes hele skapelsen ble til. Hele skapelsesberetningen i Bibelen er som et bitte lite, men høyst inspirerende eventyr eller en allegori som inneholder bemerkelsesverdige sannheter som jeg tror at både vitenskapen og teologien har oversett? Vi må derfor lese litt om beretningen en gang til og prøve om vi kan finne noe som stemmer med vår tids nye lys over den menneskelige natur. Da vi her bare har bruk for skapelsen av mennesket, nevner vi bare et avsnitt som handler om vår skapelse. Det følgende er alt hentet fra l. Mosebok. Og Gud sa: La
oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over
fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all
jorden og over alt kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte
mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne
skapte han dem. Og Gud
velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og
legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under
himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden. Og Gud sa:
Se, jeg gir eder alle urter som sår seg, alle som finnes på jorden, og alle
trær med frukt som sår seg, de skal være til føde for eder. 9, 3. Og alle dyr
på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører seg på jorden, alt
som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter å ete. Og det ble så. Og Gud så på
alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. Og det ble aften, og det
ble Så ble
himmelen og jorden med hele sin hær fullendt. Og Gud fullendte
på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende
dag fra all den gjerning som han hadde gjort. Og Gud
velsignet den syvende dag og helliget den, for på den hvilte han fra all sin
gjerning, den som Gud gjorde da han skapte. Dette er
himmelens og jordens historie, da de ble skapt, den tid da Gud Herren gjorde
jord og himmel. Kap. 2, l—4. Og Gud Herren
tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren
bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen, men treet til kunnskap
om godt og ondt, det må du ikke ete av, for på den dag du eter av det, skal
du visselig dø. Og Gud Herren
sa: Det er ikke godt av mennesket å være alene, jeg vil gjøre ham en medhjelp
som er hans like. Og Gud Herren
hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og
han ledet dem til menneske for å se hva han ville kalle dem, og som mennesket
kalte hver levende skapning, så skulle den hete. Så ga
mennesket navn til alt feet, og fuglene under himmelen og alle ville dyr, men
for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like. Da lot Gud
Herren en dyp søvn falle over menneske, og mens han sov, tok han et av hans
ribben og fylte igjen med kjøtt og blod. Og Gud Herren
bygde av de ribben han hadde tatt av mennesket en kvinne, og ledet henne til
mennesket. Da sa
mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt, hun skal
kalles maninne, for av mannen er hun tatt. Derfor skal
mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være et
kjød. Og de var
nakne både Adam og hans hustru, men bluedes ikke. Men slangen
var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa
til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i haven? Og kvinnen sa
til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men frukten på det tre
som er midt i hagen, har Gud sagt: I skal ikke ete av den, og ikke røre ved
den, for da skal i dø. 2, 16, 17. Da sa slangen
til kvinnen: I skal visselig ikke dø, for Gud vet at på den dag I eter av
det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt. Og kvinnen så
at treet var godt å ete av, og det var en lyst for øynene, og at det var et
prektig tre, siden en kunne få forstand av det, og hun tok frukten og åt, og
hun ga sin mann med seg, og han åt. Da ble begges
øyne åpnet, og de ble var at de var nakne, og de heftet fikenblad og bandt
dem om livet. 2, 25. Og de hørte Gud
Herren som vandret i hagen, da dagen var blitt kjølig, og Adam og hans hustru
skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen. Da kalte Gud
Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du? Og han
svarte: Jeg hørte deg i hagen, da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg
skjulte meg. Da sa han:
Hvem har sagt deg ut du er naken? Har du ett av det tre som jeg forbød deg å
ete av? Og Adam sa:
Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. Da sa Gud
Herren til kvinnen: Hva er det du har gjort? Og kvinnen
sa: Slangen dåret meg, og jeg åt. Da sa Gud
Herren til slangen: Fordi du gjorde dette, så skal du vare forbannet blant
alt feet og blant alle de ville dyr. På din buk skal du krype, og støv skal
du ete alle ditt livs dager. Og jeg vil
sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt, den
skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl. Til kvinnen
sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap, med smerte skal du føde
dine barn, og til din mann ska din attrå stå, og han skal råde over deg. Og til Adam
sa han: Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av,
så skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den
alle ditt livs dager. Torner og tistler skal bære deg, og du skal ete urtene
på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender
tilbake til jorden, for av den er du tatt, for støv er du, og til støv skal
du vende tilbake. Og Adam kalte
sin hustru Eva, fordi hun er alle levendes mor. Og Gud Herren
gjorde kjortler av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. Og Gud Herren
sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt, bare han
nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til
evig tid. Så viste Gud
Herren ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt
av. Og han drev
mennesket ut, og foran Edens hage satte han kjerubene med det luende sverd
som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre. 3 Kap. l—24. For tydelighets skyld skal vi nå først gjenta i vår erindring hva de lærde strides om. Den skriftlærde sier: «Det tapte paradis må ha vært et geografisk sted i Lille-Asia. Et sted mellom Eufrat og Tigris. Kunnskapens tre må ha vært et frukttre og Livets tre sikkert også. For øvrig var det nok mange slags frukttrær i hagen. Slangen må ha vært et virkelig historisk «slangevesen» som kunne snakke. Dette «vesen» levde av å spise støv osv. Da Adam og Eva hadde spist av Kunnskapens tre, måtte de ved sin ulydighet forlate hagen, og inngangen ble sperret av to kjeruber som hadde hvert sitt blinkende sverd. Ved utgravninger i det hellige land har man håp om muligens å kunne gjenfinne det tapte paradis, osv. Den andre lærde sier: «Eventyr for barn. Gamle myter og sagn som jødene dessuten stjal og lånte fra babylonerne. (Tenk på «Baby», som en sa.) Du tror vel ikke på slik vill fantasi. Hvem skulle forresten Kain gifte seg med? Og Adam og Eva som ikke fikk lov å komme inn igjen i hagen, fordi to kjeruber sto ved portene og nektet dem adgang. Kjerubene må da i alle tilfelle kunne sees — ellers må da passasjen være fri og det tapte paradis kunne gjenerobres» osv. De lærde naturforskere og jordforskere gir oss mange og vidløftige «forklaringer» som de alle sammen mener beviser at Bibelens beretning om Skapelsen må bero på helt primitive forestillinger og ikke mer kan sies å ha noe med virkeligheten å gjøre. Etter all denne «visdom» finner vi det ganske naturlig at Bibelen både spottes og forkastes. Nå vil vi forsøke om vi kan lese Bibelen riktigere. Kap. l, 26: Gud sa: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde.» Her forutsetter Bibelen uten videre en skapende «idé», en villende og målbevisst bevissthet («Logos») som taler og tenker. Dette syn bekreftes og utfordres mer bevisst i l. kap. av Johannesevangeliet, som i mine øyne er den mest fullkomne beskrivelse av skapelsen som man kan tenke seg. Man står her overfor valget av to muligheter: l) Enten har alt utviklet seg «av seg selv» — det ene som en forlengelse av det andre med et godt skjult opprinnelig utgangspunkt (naturvitenskapens standpunkt) eller 2) det må finnes et «Logos» — en skapende bevissthet bak det hele. Vi vil nå prøve disse to muligheter ved et tankeeksperiment. Tenk om alle mennesker på jordens overflate i dag forsvant. Det eksisterte da bare dyr, planter og en blind natur. Nå kommer det en dag reisende fra en annen planet et menneske som en av oss. Han kommer i land på denne jorden og går omkring og ser på alt som finnes. Han kommer f. eks. inn på et stort verksted, og der finner han en mengde maskiner og andre «besynderlige» ting. Han tar kanskje et kraftig tak i en bryter, og plutselig som ved et trylleslag begynner alle maskinene å arbeide. Han grubler over dette og søker å finne drivkreftene. Han finner noen ledninger og følger disse mange mil til han kommer til en foss og oppdager en «turbin». Han forundrer seg stort over alt det «rare» han ser på jorden og spør seg selv: «Kan virkelig alt dette ha gjort seg selv? Kan f. eks. malm og jern i fjellet bli til maskiner uten at det står et «Logos» bak? Kan fossen selv skape en turbin? Hvis ikke, hvorledes kan det da tenkes at turbinen, ledningene, bryterne og maskinene er blitt til? «Jo,» sier han til seg selv, «her må ha foreligget en skapende fantasi. Her må ha vært vesener lik meg selv som har hatt evnen til å tenke og til å forestille seg noe som ennå ikke eksisterte, nemlig en turbin med de og de bestemte funksjoner. Turbinen og generatoren er altfor «sinnrike» — eller likefram åndfull - til at de kan ha laget seg selv. Her må altså ha vært noe «overnaturlig», for dette kunne den blinde natur aldri finne på av seg selv.» Og dette tilreisende mennesket setter seg ned og skriver følgende beretning om hans «erfaringer» fra planeten Jorden: «Jeg kom til en planet og så til min store forundring at det måtte ha vært mennesker der før jeg kom. Alt jeg så tydet på at det hadde vært tanker (Logos) med i spillet. Den blinde natur var der også, men det kan ikke herske tvil om at det må ha vært noe annet og mer som sto «over» naturen. Det var nemlig planmessighet, orden, system og tanke i det alt sammen.» Jeg tror ingen av mine lesere vil ha noe å innvende til denne tilreisendes logikk i dette tankeeksperimentet? Det er den samme logikk vi finner når vi leser Kap. l, 26: Logos har aldri sett et menneske, men Logos ser mennesket i sin tanke og sier: «Jeg vil skape bevissthet i materien. La oss gjøre vesener som kan tenke og skape som vi selv for at disse høyere vesener skal kunne herske over alt det øvrige.» Dette er altså den ene mulighets logikk. Bevisstheten må ha vært fra evighet, for den er altfor «egenartet» til at naturens krefter kan ha skapt bevisstheten av seg selv. Det er enda mer utenkelig og ulogisk enn at en turbin skulle være blitt skapt av fossen eller av den blinde natur. Den annen mulighetens forkjempere tror ikke selv på sin egen logikk. De bare drømmer at de tror på sin egen vitenskap og på det som de kaller for «erfaringer». For så snart en vitenskapsmann kommer ut i en ørken eller ut i isødet eller til ukjent og fremmed land, så «sier» han uten å tvile et øyeblikk: «Her må det ha vært mennesker, for her ligger restene av en kniv, her finner jeg tydelige spor etter et tenkende vesen — for her ligger både redskaper, verktøy og kunstgjenstander — dette har ikke naturen i ørkenen eller i isødet selv skapt. Her må ha vært mennesker.» Og når vitenskapsmannen finner gamle bilder, oldsaker, steinverktøy o. l., så setter han seg ned og dikter lange troverdige skildringer om datidens menneskers levesett og livsvilkår. Og finner han deres kunst, keramikk, bilder og skrifter, så skriver han lange skildringer om fortidens «smak», «kultur» og «åndsliv», fordi han fra de skapte gjenstander kan slutte seg til hvordan de vesener må ha sett ut som skapte gjenstandene. Men når vitenskapsmannen ser Guds skaperverk, så er det ham umulig å oppfatte det skapende Logos bak. Han kan leve og forske i naturen fra vuggen til graven uten å oppdage «det evige liv», og han kan skrive tusener av bind om menneskelivet på jorden uten å oppdage Gud den allmektiges bilde i Adam og Eva. «Steinøksen, kniven og keramikken og turbinen kan ikke ha gjort seg selv,» sier den lærde, men «mennesket», «kunstneren», «guden», «ånden» som skapte det, han har «gjort seg selv». Denne logikk vil vi gjerne skjenke alle de selvkloke damer og herrer som foretrekker denne umulige «mulighet» — framfor Bibelens inspirerende og eneste riktige og virkelige mulighet. 29. Om vers 29 skal oppfylles slik at mennesket i grunnen er skapt til bare å leve av vegetarkost, vet jeg ikke. Barn som «slippes løs» og overlates til seg selv, spiser en utrolig mengde «råkost», hva som sikkert tyder på at «vegetarismen» har framtiden på sin side. At vi til å begynne med var barbarer som både spiste rått kjøtt og drakk blod er hevet over enhver tvil. Det er bare vel 400 år siden menneskene i Europa fikk poteter, kaffe og tobakk. Hvilken rolle «ernæringen» har spilt og fremdeles spiller i vår «dannelse» og «skapelse» vil sikkert spesialforskerne på dette felt finne ut. Til vår tid står det iallfall fast at hele planteriket består av «autotrofe vesener» for så vidt som det er plantene gitt å ta mineralene og grunnstoffene direkte opp i seg og kjemisk-fysisk omarbeide disse materiens stoffer så disse blir tilgjengelige for de «hetrotrofe» vesener, dyr og mennesker som er avhengig av at planteriket omarbeider og forbereder og «sublimerer» grunnstoffene for oss. Jo mer vi stirrer på naturens mesterverk og underfulle selvvirksomhet og harmoniske samspill desto mer må vi tilegne oss den livsvirkelige intuisjon som sier: «Og ånden så alt hva den hadde skapt og se - det var såre godt.» (31) Det er en tung skjebne alle de folk og individer får som kommer til det motsatte resultat og hvis inspirasjon får dem til å si: «Hele skapelsen er forfeilet og mislykket. Hadde vi vært «Vår Herre», så skulle vi sannelig ha gjort det mye bedre.» Her er det at vi som tror på Bibelens inspirasjon er tvilere og skeptikere, fordi vi har en annen tro og tenkemåte enn de andre. Kap 2 15. Mennesket var beregnet på og skapt til å være Guds assistenter. Åndens barn, Guds barn i den store hage. (J.fr Kristi lignelser om vingården og vingårdens herre, som forteller det samme m. h. t. å plassere oss mennesker riktig i vår tilværelse.) Det er Bibelen og Guds ord om å gjøre at vi ikke oppfatter oss som treller og ikke lever i «mindreverdskomplekser», som psykologien uttrykker det, men at vi føler oss som ektefødte Gudsbarn. Vi må føle oss som «odelsbondens» sønn, som arvingen — som sønn i huset. Og vi må se på de to testamenter som en skriftlig dokumentasjon for at vi har fått «retten» til å kalle oss Guds barn. Livsløgnen i kirke og vitenskap baktaler mennesket og vil ikke gi oss retten til å være Guds barn og som guder i sin begynnelse. Men hele Bibelen — begge testamenter forsikrer oss at det virkelig forholder seg slik. Den religiøse vantro er den farligste «hjelper i fornektelsen» som vår livshistorie viser. Angående arvespørsmålet henvises til: Lignelsen i Matt. 25, 34, hvor Kristus sier med rene ord at vi skal arve Riket, Åndens rike som er oss beredt helt fra verdens grunnvoll ble lagt. Se også Paulus i Gall. 4 samt Rom. 4, 14 og 8, 17; Tit. 3, 7; Hebr. l, 2, 11, 17 osv. Angående rettighetene og vårt rettslige forhold til vårt opphav se Matt. 12, 18: «Se min tjener, som jeg har utvalgt, min elskede som min sjel har velbehag i, jeg vil legge min hånd på ham, og han skal forkynne rett for hedningene.» Jødene ville visstnok engang være alene om denne retten til å være Guds utvalgte? Men hos skaperen er ingen raseforskjell, klasseforskjell eller kjønnsforskjell. Det er i virkelighetens verden bare åndsforskjell. (Se lignelsen om gode og dårlige tjenere, husholdere osv. og se på lignelsen om den falske vurdering, Matt. 25, 32—46.) Rettighetene og testamentene gjelder altså bare dem som svarer til Guds plan og mening med oss. Men at vi skal få vår rett kan du bl. a. lese i Luk. 18, 1—8. Her heter det: «Skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett? Den som roper til ham dag og natt, endog om han er sen når, det gjelder dem. Jeg sier dere at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett. Men når menneskesønnen kommer — mon tro om han da vil finne troen på jorden? (Den siste passus betyr: Men når det kommer så vidt at menneskesønnen kommer fram i all sin herlighet — mon tro om det da finnes rester igjen av den sanne tro — etter en så lang og grundig bakvaskelse av menneskesønnens guddommelige herkomst og rettigheter), og i Kor. 9 snakker Paulus mye om «retten» og rettigheten og hele Bibelen er for øvrig full av det samme. Davids salmer f. eks. I 17, 2 heter det bl. a.: «Fra ditt åsyn utgår min rett.» Angående spørsmålet guder i sin begynnelse og åndens krav om fullkommenhet, er det her nok å henvise til hva vi foran har påvist angående dette. Å si at livet vårt er tilfeldig, vilkårlig og uten planmessighet, uten bevisste mål og hensikter, er å gjøre seg selv mer blind enn man egentlig er. Det er denne type tenkere og seere Kristus tegner opp for oss når han legger disse ord i hans munn: «Herre, jeg visste at du var en streng herre — du høster uten å så — du tar opp det du ikke la ned, derfor, her har du det pund som du lånte meg, tilbake.» Nettopp i denne replikken hører vi resultatet av at man ikke ser hva Gud har lagt ned i oss, og hvilken hensikt det hadde. Her hører vi om en streng «herre» som står utenfor virkeligheten og som kan høste uten å så osv. Endog «overtroen» og troen på, «tryllekunstneren» kommer fram i denne replikken. Men han får da også sitt svar: Etter din egen munn dømmer jeg deg, du dårlige tjener» osv. (J.fr. Luk. 19, 20—22.) Vi ser kanskje nå hvilken stor og veldig rettledning det ligger bare i de Guds ord i Moseboken 2, 15: «Gud Herren tok mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og vokte den.» Han skapte oss og beregnet oss som hans barn, arvinger, assistenter og bestyrere og eiere av hele herligheten. (16. Du må fritt ete av alle trær osv. De første mennesker åt frukt. Bibelen sier ikke at de spiste, men åt. Og det er ingen grunn til å tvile på det. Det varte sikkert lenge før mennesket lærte seg til å spise?) «Men av treet
til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete.» Hører vi ikke i disse bevingede ord den første refleks fra bevissthetslivets morgen? Er det ikke nettopp uttrykk for den første avledning av bevissthet som reagerer på seg selv. Om du kunne skape bevissthet eller tilløp til bevissthet i et dyr, ville du da ikke oppleve noe lignende som da Gud skapte den første gnist av ånd i oss? Den første anelse eller intuisjon sier: «Dette å få vite noe om seg selv — dette å få kunnskap — det er noe nytt. Det er både til godt og ondt. Det er fristende, men det innebærer mange farer i seg.» Bjørnson bruker i «Lyskantaten» uttrykk som: «Det at ane dog gav evne» — «det at tenke lys var lyset.» Vi må altså ikke tenke oss Gud banalt som en ubeskrivelig rar «mann», som skaper en hage og noen mennesker og sier til dem at kunnskap og lys må dere ikke få. Tvert om er det «vår himmelske far velbehagelig å gi oss Riket», sier frelseren. Men vårt første bevissthetsliv demrer under trykk. Bare se på ditt eget barn i oppveksten. Vår første og riktige inspirasjon etter at vi har begynt å tenke blir altså denne: Kunnskapen kan være til både godt og ondt. Folk som verken kan lese eller skrive har det på mange måter «bedre» enn vi. Det er «risikabelt» å begynne å bli oss bevisst. Før så vi f. eks. ikke at vi var nakne. Det ser ikke små gutter og piker ennå. De lever i «Paradiset» som Adam og Eva, og de er selv både Adam og Eva. Men så oppdager de at de har kjønnsforskjell, og så begynner fantasien å spille. Så har mamma «fikenbladet» på dem, for nå «ser» de at de er nakne. Senere sier den samme riktige inspirasjon: «Se menneskene er begynt å ligne på sitt opphav, menneskene ligner Gud. De er begynt å se forskjell på ondt og godt. De har begynt å få moral. De har fått skaperfantasi og kan utrekke sine skapende hender på egenhånd.» J.fr. vers 22 i kap. 3. Nå er veien åpen for menneskene til også å ete av livsens tre, så de kan ete og leve evinnelig — men nå får vi foreløpig stenge paradisets hage for dem for at de kan lære seg til å forstå seg selv, så de kan bli fullt fortrolige med sin rolle som «guder». Vi får sette «staten» og «kirken» til å vokte inngangen til det tapte paradis med hver sitt sverd. Når menneskeheten er blitt så voksen at den ikke lenger har «stat» og «kirke», da er veien til det tapte paradis åpen, for da har menneskene nådd fram til en bevissthetsgrad som ikke lenger gjør det påkrevet at arvingene har formyndere og foresatte. (J.fr. Gall. 4.) Det var sikkert ikke en streng og lunefull Herre utenfor mennesket som jagde dem ut av paradis, og organiserte mord og tyveri, «kirke» og «stat». Det var sikkert menneskene selv som til å begynne med «tapte» Paradiset, fordi de ikke var seg selv, sitt eget åndsliv mektig. Og det var sikkert Guds Ånd — den riktige sannhetens hellige inspirasjon om nettopp dette forhold, som oppfattet Mosebokens riktige bildespråk om det som foregikk i virkeligheten. Det var sikkert dynamisk dette også. Det var sikkert Gud som talte til profeten her også. David synger så vakkert om dette forhold når han sier: «Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket meg —» osv. Gud taler ofte best til oss om natten når det ubevisste og lydhøre, umiddelbare og egentlige menneske får lov å være i fred for «snusfornuftens» logikk og sensur, som plager oss når vi er våkne. Nettopp slik taler Gud Herren til alle profetene i bibelen — til Samuel, til Salomo og de andre profetene. Og nettopp slik har Gud Herren talt til Mosebøkenes forfatter da han skrev om «de første mennesker» og om skapelsen og om kunnskapens tre. Alt det profetene sier og skriver bærer et tydelig vitnesbyrd om de menn og deres utviklingstrinn til hvem Gud Herren taler. Det er først i Kristi taler og vitneprov at den menneskelige begrensningen sprenges. Han er derfor det livsens tre som i bibelens bildespråk nevnes, da Adam og Eva forlater Paradiset. I kap. 2, 21, berettes om at Adam falt i en tung søvn mens Gud skapte kvinnen. Jeg har ofte undret meg over hva det kommer av at det intuitive-følsomste og kvinneligste i åndslivet alltid skapes først, og hvorfor manndommens bevissthet, handlekraftens bevissthet alltid kom sist i historien. Hvorfor begynner vi alltid som piker i fostertilstanden? (Penis er jo alltid en forlengelse av klitoris.) Det ser da faktisk ut som at mannen er skapt av kvinnen, ikke omvendt? Hvorfor ser vi så mange eksempler på at kvinnen er hurtigere i oppfatningen og mottageligere for inntrykk og anelser enn mannen? (J.fr. fru Pilatus som klassisk eksempel.) Vi ser det i vårt eget individuelle sjeleliv. De første inntrykk får vi som oftest via følelser og «anelser» (det feminine i oss), den handlekraftige bevissthet kommer ofte først lenge etter. Bevisstheten synes i åndens verden å være en forlengelse av «følelser» og fornemmelser. Vi ser det samme i kirkehistorien hvor alt begynner med det jomfruelige, kvinnelige og følelsesbetonte (som f. eks. i den katolske kirke), men i sin forlengelse blir til den høyt potente og maskuline Martin Luther. Det ser da faktisk ut som om Adam i åndens verden «snorksover», mens Guds ånd danner kvinnen? De katolske geistlige svermer for lange kjoler og kvinnelige bevegelser og adferd. Selv protestantismens presteskap synes ennå ikke å være kommet ut over det ensidige kvinnelige element i sitt gudsforhold. De lange kjoler og kvinnelige smil eksisterer iallfall fremdeles. Og Adam synes fremdeles å sove riktig godt mens hele verden ennå regjeres av affekter. Det synes meg derfor tydelig og klart at profeten i Mosebøkene også her ser godt og riktig når han skal fortelle hele sannheten om hvordan Gud skaper det åndelige menneske. Jeg tror at jeg derfor tør forutsi at sjeleforskningens lys etter hvert vil komme til å lære oss mye mer om nettopp dette: hvordan Gud skapte og ennå skaper mennesket. At kvinnen var resten av mannen og mannen resten av kvinnen framgår jo allerede av det at vi ble skapt som «enbo». De fleste planter har hannkjønn og hunnkjønn på samme plante. Vi mennesker ble skapt til «ett kjød». Vi er to «halvceller» som sammen utgjør «helcellen». Det er bare så synd at ikke «stat» og «kirke» bøyer seg for dette faktum og lar denne skaperens «anordning» være slik den skal være, nemlig grunnlaget for det hellige levende samfunns skapelse. Istedenfor å se det slik, organiserer man ekteskaper og skilsmisser og skaper alle slags konvensjoner og forskrifter og forordninger som skiller de to kjønn fra hverandre, banaliserer dem, mistenkeliggjør dem og ringeakter dem. Det finnes altså etter min mening intet så virkelig i hele vår litteratur som
beretningen om Adam og Eva som ikke finner tilbake til sitt tapte paradis.
«Kirken» og «staten» står der ennå som to levende kjeruber med sine blinkende
sverd. Paradiset er jo ikke et «sted», men
en tilstand. Kunnskapens tre er ingen palme eller epletre, men kunnskapen om vårt eget liv — enten
til godt eller ondt. Denne «naturtro» skildring i høyt artistisk form er
derfor sikkert blitt til, fordi mennesket fra sin tidligste refleksjons Slangen som kryper på sin opportunistiske buk og har ett klassisk støv i alle de mange tusen år vi kan følge ham i historien, er en uhyggelig levende virkelighet, som bare menneskene kjenner og som dyrene er befridd for. Denne åndelige slange kan meget riktig bruke ordet og både lese, skrive og tale. Denne slangen har ynglet forferdelig og er alle folkesamfunns eneste farlige fiende. Klassisismens støv hviler over verden. Opportunisten eter dette støvet og tror at arbeidet er en forbannelse. Han hvisker oss inn i øret: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke må ete av kunnskapens tre? Har Gud imot at dere får kunnskap om dere selv? Vær ikke engstelig, men spis av kunnskapens tre. Det er ingen fare med det.» Og alle Evadøtre i verden synes at kunnskapen ser fristende ut og sender sine barn til de lærde klassikere for at barna kan spise eller helst ete kunnskap. Og de foreter seg omtrent alle sammen verden over og lytter til slangen. Mens Adam sover. Ingen tenker på at nettopp dette klassiske støv er døden. Det er en risiko ved den menneskelige — gudsforlatte — kunnskap som hele vår verden glemmer å kalkulere med. Men «slangen»
fortsetter med sitt: «Har Gud virkelig sagt det.» Tenk litt mer over dette, Eva, før du spiser mer og deler med din mann. Det finnes etter mitt skjønn intet i hele verden som er mer objektivt virkelig enn bibelens lære om Adam og Eva. Beretningen er i seg selv virkelig og innblåst av den allmektige Ånd — uansett hva «forfatteren» heter eller om han har hørt hjemme i Babylon eller i Jerusalem. Ingen allegorier av noe slag rommer mer dybdepsykologi og skildrer bedre den usynlige virkelighet
som vi kaller livet og dets vilkår, sjanser, muligheter og risiko enn nettopp
dette store dikterverket. Det er ikke klassisk støv, men «eventyr for barn» i
dette ords skjønneste og rikeste betydning. Selv H. C. Andersen i all sin vidunderlige diktning kommer til kort
overfor dette bibelens korte og enkle bildespråk om vår egen tilblivelse her
på jorden. La bare naturforskere rote og grave, analysere og tvile. La dem
bare holde på til de stikker fingeren inn i naglegapet på sannhetens konge,
som autoritetene har korsfestet daglig til nå. La bare geologene arbeide seg
inn til jordens innerste kjerne og lag. La dem bare oppsøke steiner med og
uten innskrift. Alt forkynner og bekrefter det samme. Selv steinene skal
tale. Og hele jorden og himmelen skal forkynne skaperens allmakt og storhet.
Det står bare tilbake å erkjenne «den 4. dimensjon» som et gudsbilde i oss,
den allmektige selvvirksomme ånd som trenger så lang tid for å bli seg selv
fullt bevisst inne i oss. Jeg går og venter på at en stor kunstner skal
skrive et drama: «Når Adam våkner.» Ibsen tenkte kanskje på noe lignende da han skrev: «Når de døde våkner?» Jeg tror iallfall sikkert at vår Frelser tenkte på den måten, da han sa: «Den time kommer og er nå, da alle som er i gravene skal høre Guds sønns røst.» (J.fr. Johs. Ev. 5, 25.) Ordene: «er nå» synes man oftest å ha glemt å ta med, fordi de står i motsetning til prestenes forestillinger om alle kirkegårder og gravhauger som jo skal være den riktige vei eller «bro» som fører oss over til de nye muligheters land. Jeg oppfatter frelseren som om han med «gravene» sikter til alle de kirker, sekter og vitenskapelige blindgater som de åndelig døde har gravd seg selv ned i? Når han sier: «La de døde begrave sine døde», så mener han jo sikkert ikke at lik skal begrave andre lik. Det er åndelig tale og åndelig språk — altså bildespråk han bruker. Og noen var det allerede i «gravene» som hørte Guds sønns røst. Flere vil det bli når de oppdager at menneskesønnen er åndens ektefødte avkom. Kan du høre litt av Guds sønns røst i denne boken, så er den ikke skrevet forgjeves. Endelig hører vi i kap. 3, 15 at Guds Ånd vil skape «fiendskap» mellom slangens sæd og kvinnens sæd. Utvilsomt sikter det til frelseren som var født av en kvinne, og som erklærte åndelig krig mot alle klassiske misforståelser og fariseiske villfarelser. Men det kan også sikte til det evige fiendskap eller motsetningsforhold som alle dager har eksistert mellom de «kvinnelige» inspirasjoner og anelser i vårt åndsliv og den åndelige «slangeyngel» som vi finner i all verdens biblioteker. Dette motsetningsforhold er i sannhet en krig som Paulus kaller det: «Mot Satans åndehær i himmelrommet.» «Himmelrommet» er jo bibelens stadige uttrykk for det opphøyde område — «over oss» — altså åndslivet. «Kvinnens sæd» i åndens verden er nettopp den umiddelbare og intuitive erkjennelse som de sanne profeter har, og «slangens sæd» er nettopp opportunismens åndelige yngel som alltid graver opp igjen gammel støv og fører en senil (krypende) tilværelse motsatt av profetenes djerve og uforferdede tale. Bibelens bildespråk er ofte så rikt at det kan romme mye mer enn vi ser straks vi leser det. Det følger iallfall med tiden. Vi kan aldri løpe så hurtig i erkjennelse at vi løper fra bibelen. Den er alltid foran oss med sitt lys. Intet beviser bedre dens guddommelige inspirasjon og opprinnelse. Om bibelen og skapelsen er det uendelig mye mer å peke på. Vi har her tatt med litt for å vise hvordan vi mener at bibelen må leses hvis vi ønsker å oppfatte den riktig. Resymé Det tapte paradis er den tilstand som Adam og Eva ennå lever i. Beretningen om Adam, Eva og kunnskapens tre gjentar seg overalt hvor gutt og pike fødes til verden. Det hele er en dikterisk høyt inspirert skildring om hvordan Gud skapte og alltid skaper mennesker i sitt bilde. Jo lenger vitenskapen går i sin forskning, vil den, såfremt sannhetens ånd behersker den, alltid måtte komme nærmere og nærmere den erkjennelse som bibelens profeter foregriper ved sine syner og «anelser». Men hvor opportunismens slange stikker sitt hode fram, og hvor livsløgnens ånd vil forsvare seg og sitt «praktverk», der vil avstanden fra sannheten alltid bli større og uforsonligere. Den rike mann og Lazarus lever i hver sin «hinsides» tilstand. De er så nær hverandre at de kan snakke sammen, men likevel er det et uoverstigelig svelg mellom dem, sier bibelen. Dette svelget oppsto med den skapende utvikling, hvor både sannhetens ånd og livsvillfarelsens ånd forlenget seg. «Svelget» mellom dem er den tilbakelagte utvikling. Det kan ikke gjøres om igjen. Derfor sier en gammel vismann: «Philosophia
obiter libata abducit a deo, penitus exhausta reducit ad deum.» — Det betyr: «Overfladisk sysling med filosofi fører bort fra Gud, grundig filosofering fører tilbake til Gud.» (Baco.) |