KUNSTEN Å LESE BIBELEN

- En bokanmeldelse fra USA.

I mai 2009 sendte vi ca. 60 eksemplarer av den engelske versjonen av Bertram D. Brochmanns hovedverk ”Kunsten å lese Bibelen” til en bekjent i California, Raymond Sverre Larsen. Sommeren 2005 var han i Salten i Nordland på leting etter norske slektninger. Han ble så begeistret over BDBs bok at han nylig sendte en bokanmeldelse som nå er oversatt og kommer i sin helhet i etterfølgende.

Hensikten med denne bokanmeldelsen var fra Raymond Sverre Larsens side å sende den til slekt og venner i håp om at de ville ønske å lese BDBs bok.

Vi synes han korte sammendrag av ”Kunsten å lese Bibelen” og det BDB stod for er meget velskrevet og treffende. Han har sannelig funnet ”The Spirit of Brochmann” (Brochmanns ånd) som han skriver det i et brev. I den engelske versjonen av BDBs bok er Raymond Sverre Larsens essay ”Elsk dine fiender” med som avsluttende tekst. Hans velskrevne essay stod på trykk i Samfunnsliv for et par år siden.

KUNSTEN Å LESE BIBELEN

Bertram D. Brochmann

Skrevet 1947

Norsk utgave: Eget Forlag, Bergen, 1950

Norsk utgave: Bondes Forlag, Fauske, 2007

Engelsk utgave: Bondes Forlag, Fauske, 2009

Pocketbok 431sider

Oversatt fra norsk av Lynne Hippler

Redigert av Dag Ove Johansen

Anmeldt av Raymond .S. Larsen

23. mai 2009

Sist måned feiret jeg min 75-årsdag og i går, nøyaktig en måned senere, avsluttet jeg lesningen av ”Kunsten å lese Bibelen” av B. D. Brochmann, skrevet i 1947, første gang utgitt i 1950 og oversatt til engelsk i 2009. Brochmann er av noen kalt ”Norges største samfunnsreformator” og ”Kunsten å lese Bibelen” illustrerer tydelig hvorfor han har fått en slik fornem tittel, mannen som for det meste er en ukjent, avvist og/eller glemt forfatter og tenker utenfor Norges grenser.

Mens jeg ble brakt ut i verden på et lite hospital i Viking, Alberta, Canada, under depresjonstiden på 20-tallet, ble den tidligere stortingsrepresentanten B. D. Brochmann en tydelig proteststemme mot de sosiale tumultene i Europa og i særdeleshet mot Norges skjebne som en brikke i maktkampen mellom kommunismen under Lenin, fascismen under Hitler og Mussolini og de vestlige staters kapitalistiske demokratier i hovedsak under ledelse av England og USA. Men det som gjorde Brochmann unik, var at han ikke bare var en ”snakkesalig” politiker; han var en selvlært teolog som brakte inn en kraftfull stemme i den politiske samtalen der han satte fokus på det enorme gapet mellom det Kristus lærte og det som Norge, en såkalt kristen nasjon siden kristendommen ble erklært som statsreligion under Olav den hellige, i virkeligheten praktiserte. Hans sterkeste ord ble brukt mot kirken og de statlige ”kappekledde” som styrte nasjonen; og selv om at hans far var en meget kjent luthersk prest som skrev omfattende tekster om liknende bibeltemaer, påstod han også at heller ikke hans egen far forstod omfanget av ”lyset som omfatter hele universet” som han selv hadde det privilegium å få se.

Materiale i utvikling

Brochmann tillot seg selv å bli innvalgt i Stortinget i 1933 og selv om han aldri drev noen som helst valgkampanje oppnådde Samfundspartiet 45 000 stemmer ved valget; han gjorde dette fordi folk så ham som en leder og som folketaler trakk langt flere tilhørere enn noen annen politiker på denne tiden. Men han avviste denne ”lederrollen” fordi han trodde på Kristus og hans ord om at ved å søke etter konger og ledere, så ville man som kristen frasi seg eget kreativt, selvvirksomt og samfunnsbyggende potensial og ansvar. Han så at både politikere og kirkeledere ble forvandlet til oppblåste figurer og blinde ledere som samlet seg rundt egne maktposisjoner, makt som rettmessig tilhørte folkesamfunnet. Og folket selv hjelper og støtter denne prosessen fordi de er blitt fortalt av kirken at de er onde og syndefulle, når de faktiske egentlig er ufullkomne mennesker, ”materiale i utvikling”, som anstrenger seg for å leve et kristenliv under tvang som er påført dem av et statskirke-hierarki som har gjort kristenlivet til et personlig anliggende og ikke også et samfunnsanliggende slik Kristus ville det. På denne måten er kristendommens belønning et slags ”kake-i-himmelen”- håp om ren og skjær overlevelse på jorden og et bedre liv etter døden, når faktum er at dette Himmelrike-liknende samfunnet er tilgjengelig for de kristne allerede her og nå, i denne verden, og gjennomsyrer den totale levende organismen som er menneskeheten. Dette virkelige livet fornekter grenser og forskjeller som er satt opp av våre kirke- og statsledere (som vi støtter som en saueflokk), vårt ”behov for konger og avguder” blant oss, som rett og slett plyndrer saueflokken, får dem til å opprettholde systemet med såkalte ledere gjennom et stadig tyngre skattesystem og som aldri avleverer en eneste krone tilbake til folket som ikke alt var tjent av folket og gitt som skatter fra begynnelsen av.

Gudsrike på jord

Brochmann prekte (uten noen tittel fra noe presteseminar) at dette systemet har holdt oss i en slags ”drømmetilstand”-virkelighet de siste 2000 årene når vi faktisk burde ha levd i en ”realitetsorientert virkelighet” slik Kristus lærte; at dette riket Jesus snakket om ikke er en drømmetilstand slik verden hevder, men sann virkelighet. Våre moderne samfunn har snudd alt på hodet: at Kristus var en underholdende morallærer og grunnlegger av en religion kalt kristendommen og at hans ideer om hvordan man skulle styre et samfunn, var helt urealistiske. Brochmann følger opp Kristi ord i Bergprekenen og informerer oss om at det i virkeligheten er kirke- og statssystemet som er uvirkelig, snudd på hodet, en slags latterliggjøring av den prosessen mot Gudsriket som Kristus med ”100% nøyaktighet og perfekt kunnskap” av det hele, ønsker vi skal etablere her på jorden, her og nå. Når han etter en av sine taler der han knuser argumentene til en antatt lærd politiker, blir spurt av samme person: ”Vel, hvem skal da styre oss?”, hvorpå Brochmann svarer: ”Gud, selvfølgelig.”

Livet i et nøtteskall

Med andre ord kunngjorde Brochmann sin visjon om et samfunn han trodde Norge kunne oppnå, og som ville bli et fyrtårn for resten av verden gjennom sitt eksempel, der mennesker i tette, kjærlige og vise samfunn sørget for hverandre og seg selv ved å etterleve forskriftene i Bergprekenen og lignelsene, noe han fortolker som ”Livet i et nøtteskall”. Lignelsene dreier seg ikke om moralske lærerstykker for individet, hevder han; de er beskrivelser av oss selv og hele vårt verdenssystem, og de vil være anvendelige for oss som samfunn, ikke bare for å bli etterlevd i våre privatliv der det heter at ”min tro er min egen sak” og ”Kirke og stat må ikke blandes.” Det er vi selv som er Kristi brud slik det beskrives i Johannes’ åpenbaring. Og det er kirken som er Babylons hore; det er bare fordømmelser i Åpenbaringen om Solgt-til-staten-kirkene; det finnes overhodet ikke et eneste ord eller en lovnad i Åpenbaringen om at kirkene skal overleve. De er, i likhet med våre politiske strukturer, ufullkomne verdslige fartøyer for avguder, grådighet og utskeielser, setter grupper opp mot hverandre, insisterer på vinnere og tapere, tolererer urettferdigheter og fattigdom når faktum er at vitenskapen hevder at verden lett kan produsere nok mat og varer til alle og enhver.

Brochmann hevder at kirkene er fulle av avgudsstatuer, farget glass og liturgier som holder oss komfortable i håpet om et liv etter døden, men skaper liten fremgang mot en universelt samfunn under Gud på jorden, i dette livet, her og nå. Han sluttet å delta ved nattverdsseremoniene da det gikk opp for ham at det var et substitutt for blodofringen vi fortsatt ville holde fast ved slik at vi kunne fortsette med å bemyndige staten til å drepe i vårt navn og deretter få syndsforlatelse. Faktum er at det hellige målet for Gudsriket er å eliminere vårt behov for blodoffer (inkludert ofringen av våre unge til å utføre drap på andre) så vi må se til å vokse oss ut av dette behovet for dette fryktelige avgudsbildet, hevder Brochmann.

Krigen og rettsoppgjøret

Det som gjør Brochmanns ideer så overbevisende, er hans absolutte og standhaftige tro på den åpenbaringen han har sett og hans besluttsomhet til å kaste lys over så mye av dette som mulig for oss. Han ble værende i Norge da Nazi-Tyskland okkuperte landet og fortsatte dialogen selv med okkupantene, et eksempel på ”å elske sine fiender”, slik Kristus befalte. I 1937 skrev han et brev til Hitler der han profetisk beskriver Hitlers fall hvis han fortsatte på sin voldelige vei. Han kalte England ”den grådigste av alle nasjoner” på grunn av landets imperie-byggende dominering av halve verden, og da i særdeleshet dets ønske om å kontrollere Norge som en nasjon av husmenn (England tapte kampen om okkupasjonen av Norge da Tyskland invaderte landet 9.april 1940). Under krigen kritiserte han uten omsvøp den tyskvennlige NS-regjeringen under Quisling, særlig politikere som skrøt av egen fortreffelighet i forbindelse med hjelpeaksjoner, noe folk selv kunne ha utført langt bedre. Han kom også med sterk kritikk av den norske regjeringen som hadde rømt til London med hele gullbeholdningen for å vente på krigens slutt. Da denne regjeringen kom tilbake til makten etter krigen, ble 99 000 personer, inkludert Brochmann, fengslet for en rekke forskjellige upatriotiske handlinger; han hadde dristet seg til å trekke løven i halen og han måtte derfor bli straffet. På uforklarlig vis ble han løslatt etter bare noen få måneder og skrev deretter en bok om den skamløse rettssaken mot ham.

Dansen rundt gullkalven

Brochmanns omskriving av Bergprekenen og lignelsen om kvinnen som ble tatt i hor, den fortapte sønn, Maria Magdalena og andre, for at vi skal anvende det i våre samfunn, er særlig briljant og overbevisende. Som i 1940-årene, er dagens situasjon en ”Dans rundt gullkalven” der vi tolererer kriger, grenser, våpenhandel, massenes kamp for å overleve i en verden av ufattelig overflod hvor overfloden av åndelig og materiell rikdom er kapret av ledere som vi selv har skapt som våre moderne Gullkalver. Brochmanns forklaringer er talende, unike og sanne og viser hans autoritet. Det minner oss om at Kristus brakte sine fiender i stor forvirring med sannheten på en måte ingen hadde hørt før; selv tempelvokterne, som rapporterte tilbake til presteskapet som sendte dem for å spionere på Jesus, uttalte:” Aldri før har noe menneske snakket på denne måten!”

Viktig og provoserende

For kristne er dette en viktig bok. Brochmann tvinger oss til å se på oss selv i lyset av Kristi ord. Det er ikke overraskende at verden ikke er interessert i å lytte til dette budskapet og at Brochmann ble sabotert, ignorert og avvist av statsmyndighetene og kirken.

Det har tatt 59 år for denne spesielle boken å nå et engelsktalende publikum. Dette er verken hans eneste eller siste bok, men del av en trilogi: ”Bibelen og naturvitenskapen”, ”Kunsten å lese Bibelen” og ”Kristus i samfunnet”. De to andre vil forhåpentlig også bli oversatt.

Brochmann med sine erfaringer, sitt mot til å fortelle Sannheten til maktapparatet, sin dype forståelse, sin veltalenhet og sitt ønske om å følge Kristus i handling og ikke bare i ord, viser oss i siste instans en befalende men dog så ydmyk personlighet. Kristus-lik kan man kanskje si. Kristne som kjenner sin Bibel vil sette pris på det Brochmann har å si. Men vil de imidlertid være i stand til å seg selv gjennom hans øyne og fremdeles stemme for å følge verdens status quo med over 30 000 døde hver dag på grunn av sult?

Denne provoserende boken burde vært obligatorisk lesning for enhver moderne pilegrim på søken etter å bli ”hel i Kristus”.